NM Natt (28.09.2013)

Dette er verdens lengste kartarkiv-kommentar. NM natt på Ås. Hadde sett frem til dette løpet siden oktober i fjor. Etter en 2012-sesong med mange oppturer ble det raskt klart at i 2013 skulle det være NM på Kongsberg og NM natt som gjaldt. Med intervall-start og hele pakka.

Da mellomdistansen på Kongsberg gikk åt skogen med en hjerne som var klok og rasjonell, men et hjerte tørst på metall, var ikke selvtilitten helt der den burde være. Treningene de siste to ukene hadde heller ikke gitt noe særlig ro, men snarere sådd tvil om nattorientering faktisk var min greie, eller om jeg hadde gått over til å bli en klassisk dagløper. Kompasset spilte ikke på lag og jeg ble hele tiden blendet av lyset som traff kartplasten. De hersens lyktene skal jo lyse så forbanna sterkt. Siste nattrennøkt før NM var en av de dårligste øktene på veldig lang tid med tanke på antall bommede minutter, og kompasset ble degradert til ekstra-kompass foran selve NM.

Så stod jeg der, på forstart, med flunkende nytt kompass og i en under middels stabil mental tilstand. Været var ikke så kaldt som fryktet, så droppet supertrøya 5min før opprop. 3min før opprop kastet jeg meg inn i doteltet, bare for å sjekke, og jaggu kom det ikke et anstendig pre-race dump. Kan ikke bli i dårlig humør av det. Kjell spør om jeg skal løpe med jakka på, i og med at det bare er 30sek igjen til opprop. Har jeg alt? Faen, hvor er kompasset? Finner det gjemt bak postbeskrivelsesholderen. På veg til tidsstart går det i fint tempo, men ankommer likevel bare 15sek før tida. Jauda, er dette dagen alt skal gå vegen uansett hva?

S-1: Ser på veg til startpost at dette blir kult! Fullt fokus strekk for strekk, ikkeno tullball. Den indre dialogen er i gang med én gang: "Nattorientering er vanskelig, det fikk vi erfare på torsdag. Gjør det skikkelig!". Leser av gulfelt og nynner på The Fox på veg opp til kollen. Ringeding-ding. Faen. Prøver å holde bra fart og kjenner at det meste av usikkerheten er ute av kroppen. Kompasset ligger stabilt og alt stemmer. Får tidlig øye på posten. Jadda. Tar ut vegvalg til 2.
1-2: Finner gode traseer, men Ås er Ås, ikke uten friksjon. Leser veldig mye kart, full kontroll mellom kollene og skrenten før jeg kommer til stien. Kanskje unødvendig, men det gir en god følelse. På stien er jeg redd for å ikke ta av riktig, gjør ikke noe forhastet, selv om jeg blir fristet til å ta av for tidlig. Har full kontroll på nese med kolle på ca 300m før posten. Ligger perfekt på strek og skal mer eller mindre holde høyden inn i posten. Ser for meg de to hjelpekurvekollene som holdepunkter på veg mot posten. Så er det nesten katastrofe. Blir utålmodig, tror jeg har kommet lenger, tror jeg er høyere, generelt mye troing og føling, og lite lesing. Hvorfor slutter jeg plutselig å lese når det gjelder som mest? Så dunker jeg plutselig 3-4 kurver rett ned. Panikken brer seg, ser mange lykter. Virrer med hodet i håp om å se en refleks. Får helt vondt i magen av å tenke på at det som startet så bra skal ende med leting og håping. Så begynner jeg heldigvis å tenke igjen, kommer på at jeg har løpt mye nedover, og søker oppover. Står ved en kolle, og vet at jeg er i nærheten, men hvilken er det?! Så dukker Bjørings opp og med klump i halsen glipper det ut av meg: "har'u vært på'n?". Idet han svarer går det opp for meg hva som har skjedd og jeg bykser ned i posten. Utrolig flaks. Hadde jeg funnet ut av det like raskt uten andre løpere i skogen? Neppe. Kjennes det bra? Nope. Er det "shit" som kan "happen"? Definitivt.
2-3: Bommen på 2. er raskt ute av hodet. De fire strekkene som nå venter handler om overlevelse. Steike så vanskelig det er. Men med trening på grove, 20 år gamle trønder-kart er det mye vanskelig som fort blir en lek. Får myra og nesa og "ser" posten før jeg ser den, hvis du skjønner. Det er magisk.
3-4: Så gjelder det. Det er dette man har ventet på, dette strekket var dømt til å komme. Gjennomfører mer eller mindre som planlagt, men er ved flere anledninger usikker på om jeg faktisk er der jeg tror jeg er. Uendelige muligheter for feiltrolkninger og utskeielser. Tar det piano, men må på en god måte ha holdt farten oppe. Bestetid med halvminuttet og 2.-post er definitivt glemt.
4-5: Dårlig kurs, men posten er ferdig. Syra i bakken.
5-6: Mye brøyting og knot. Redd for å skli ut venstre, så brekker unødvendig mye av mot høyre. Krysser hogsten og bekken og så blir det en blanding av vet-hvor-jeg-er og vet-ikke-hvor-jeg-er. Skogen er tett og høydene er fader meg så lave. Lister meg bortover til jeg endelig treffer stien. De første meterne etter stien går i krabbetempo, for jeg er faktisk ikke helt sikker, men blir det etter hvert, og saken er biff.
6-7: Motivert av å ha tatt igjen Sauen på 6., og drar avgårde på grov kurs. Blir for redd for å dra ut høyre, og skogen er jammen ikke noe mindre tett her, så kommer ut på vegen altfor langt til venstre. Det går liksom ikke helt som jernbane, men har selvtillitt nok til å kutte rett over til hogstfeltet. Liten sving inn i posten, men bryr meg ikke stort lenger om 15sek fra eller til, her er det å skli igjennom som gjelder.
7-8: Kveldens dårligste gjennomføring, bortsett fra 2.-strekket. Ville dratt ut på jordet med én gang, og tatt av mye tidligere fra stien. Men er det jevne som drar og dette var ganske jevnt det også.
8-9: Opp eller ned, opp eller ned? Opp! Husker at Gjermund Urset løp over den lysegrønne sadelen i '94, og det så ganske fint ut. Inngangen blir ikke så verst heller. Finner en god trasé opp til stien, men det er blytungt. Angrer og tenker at vegen der nede er dritrask. På veg opp bakken får jeg derimot øye på den lille stien som går fra husene og bort til torpet før posten. "That's a bingo!". Tenker at nå blir stumpene redda og jeg taper ikke så mye likevel. I ettertid ser jeg at jeg skrelte til den store gullmedalje, for makan til skrell! Er det intervallene i Kapiolani Park som kommer tilbake med renter? Er dritnærvøs inn i posten, og synes det er vanskelig, men berger strekk-beste likevel.
9-10: I min overbevisning om at ned var det beste til 9. velger jeg ned på veg til 10. Får nok en gang bevist at ned er dårlig, men er veldig fornøyd med hvor lite jeg taper. Gjennomfører middels, med en hjerne fortsatt påvirket av verdens tyngste bakke blir jeg dødsforvirret av et skilt som viser veg ned den lille stien som knapt er på kartet. Tar heldigvis til vett og tar av stien, men løper skjevt og får en bue inn i posten. Taper likevel ufortjent lite.
10-11: Dagens store mysterium-strekk. Tar igjen JonP på 10. og merker at vi er i ulik sinnstilstand. Skjønner at jeg har løpt bra, men kikker på klokka og er milevis bak stipulert. Ja, det hadde jo gått litt trått, mye kniving og kriging, og en del seige bakker. Skogsforvalterne på Ås kan godt rydde litt mer i skogen. Vegvalget er allerede tatt ut og jeg bestemmer meg for å krige inn løypas "siste" post. Finner slepet og stien raskt. Jon må slippe. Dunker ut av stikrysset og gleder meg til søkket som forhåpentligvis er som en bob-bane ned til neste sti. Men faen, det er jo helt sjukt mye vindfall. Tryner, hopper fra stokk til stokk, tryner litt mer. Nesten i bånn, ruller rundt, slår kneet, fyller øynene med jord. Er det sant? Lykta lyser fortsatt og kompasset knuste ikke - mon tro om ikke dette er dagen da alt går "veien". Mister motet, men etter litt hinking blir stien funnet og jeg starter en aldri så liten langspurt. Angrer bittert på vegvalget undervegs i bestigelsen av Mt. 11.-post, men rett på er alltid raskest da. Tar det rolig inn i posten, tar vare på minuttene istedenfor å jage sekundene.
11-12: Synes vegvalget er en såkalt "no-brainer", og hjernen var snart slutt så det skulle bli digg med litt hvile. Er gør-stygt på veg ned bakken, men jeg kjenner lukten av asfalt. Ås skuffer aldri. Vralter bortover parkeringsplassen, men nyter det likevel. Kutter litt over kollen, man kan bli lei av asfalt også. Inn i posten tar jeg ingen sjanser og holder gjerdet innenfor synshold.
12-13: Enda mer spurting, men nå er det snart 100% ferdig. Veldig krevende. Veldig sliten.
13-M: Prøver å legge inn en liten spurt. Det blir fort store avstander på natta, og selv om Lucebassen og/eller AN skulle gå rent kan det fortsatt være metall up for grabs flere minutter etter. Hører at jeg leder med 18 minutter, og synes det er litt artig. Er likevel ikke så veldig spent, og forventer å bli skjøvet ned av toppen om ikke altfor lenge. Blir etter hvert utrolig spennende, og ender opp med å ta en noe overraskende seier. Evig. Mektig.