Blodslitet / NM ultralang (22.10.2016)

Hadde hvilt bena godt de siste dagene og var klar for en lang konkurranse. Tok sjansen på å åpne forsiktig for å ha krefter igjen på slutten, og det fungerte veldig bra. Hvorfor har jeg ikke gjort det før? Kom meg greit gjennom gaflingsrundene og fikk høre at jeg lå som nr 7 og var fornøyd med det. Bena kjentes bra ut og for første gang på Blodslitet kunne jeg løpe ut på sisterunden med troa på at jeg holder hele konkurransen.

Carl kommer ganske fort opp i klyngen og tenker at dette kan bli en fin reise og jeg får henge på så lenge det holder. Lar han ta veivalgene og følger meg på kartet. Lurer meg foran ved et par anledninger men det er Carl som har kommando. Det går til tider fort, men jevnt over et komfortabelt tempo. Blir utålmodig og løper langt rundt til 10. post for å spare krefter og fordi jeg tror det er bedre. Kommer først i posten og siger ifra de andre. Ser Magne ut av 12. post og får ny motivasjon. Er oppe i ryggen hans på 14. post og føler meg piggere enn han. Tar likevel litt tid før jeg klarer å løpe helt selvstendig. Dårlig utgang ut av 16. post, men fornøyd med veivalget. Begynner å bli sliten nå og har kjent antydning til kramper ved flere anledninger. Får 10-15 meter på Magne her og der, men klarer aldri å får noe mer ut av det. Er veldig forsiktig med tempovekslinger og tenker ikke så mye på avslutningen. Har et håp om at jeg skal sige ifra Magne, men det skjer aldri og når han tar en bedre inngang inn i nest siste post har jeg ikke sjans til å ta det igjen. Fryktet at vi kjempet om den siste medaljen og det var litt surt å bli nummer 3. Samtidig er det det beste Blodslitet jeg har løpt og har brutt en barriere når det gjelder langløp. Gleder meg allerede til neste år!