10Mila 8. etp. (29-04-2018)

Etter forrykende løping på de første etappene og solid løping på mellometappene gikk jeg ut som nr 13, drøye 20min etter IFK Göteborg, et snaut minutt bak Gaute og FSK. Vegard kom inn sammen med blant andre NTNUI og Frol med henholdsvis Elias TM og Joffe på min etappe, noe som ga meg en ekstra boost.

Sesongen så langt inn mot 10Mila hadde vært OK, med et par gode løp, men jeg hadde aldri helt funnet godfølelsen. Etter en vinter med svært mye Bechterev-trøbbel var jeg heller ikke helt komfortabel med skogsløping, løpsformen var sådär og i tillegg hadde høyre stortå begynt å krangle etter et år på karbonsåle - cry me a river. Alt måtte glemmes, inkludert de halvgode øktene på precamp. Det jeg måtte huske var å aldri miste kartkontakt, være nøye med retningsløpingen, som ikke akkurat hadde sittet dønn de siste ukene, og ikke minst være nøye med å komme inn i riktig stråk, inn mellom de riktige kollepartiene og ikke gå på drøye parallellfeil. Jeg skulle da klare det, jeg skulle løpe rutinert og metodisk, og selv om beina var som betong i utløpet var jeg innstilt på å gjøre jobben, ikke noe mer enn jeg var god for.

S-1: Skal til høydepunkt, A,C. Vurderte rundt høyre, men bestemte meg for en rett-på-variant, selv om beina var tunge. Elias løp forbi meg i det lange utløpet, men kikket seg over skulderen og ville ha meg fram før startpost. Jadajada, tenkte jeg, men ikke løp så fort da. Jeg var usikker bortover stien, redd for å komme feil. Siktet meg inn på det store søkket med grønne striper, ca. rett på, men det feilet totalt og jeg kom ut på stien. Fikk en fin inngang og en fin posttagning, som ga meg en fin følelse. Jo lå i rygg inn til posten, og jeg håpet at vi skulle miste Elias i gaflingen.
1-2: Til C. Ble liggende lavt, og mellom kollene rett sør for bokstaven B var det treigt og stygt. Taper tid, men følte meg flink og trygg. Jo forsvant, ser i ettertid at han hadde annen gafling, men Elias kom unna foran.
2-3: Skulle mellom skrentene og ut på stien, prøvde å gi gass, men kom bak karen fra HS som gikk ut omtrent likt, og det gikk sakte. Kom likevel ikke forbi. Tungt. Ut på stien og over myra. Prøvde å finne et sted uten for mye vann, men fant ikke det. Tryna i vannet og fikk vann i kartposen. Grand. Posten var fin, og der traff jeg Elias idet han var på veg ut.
3-4: Var offensiv og gikk rett på, i håp om å ta igjen Elias. Fikk problemer ganske tidlig, skjønte ikke om jeg var på venstre eller høyre siden av den store kollen med store skrenter på. Løp i usikkerhet fremover, men søkte til slutt høyre og forstod hvor jeg var ute på stien. På GPS ser man at jeg i realiteten løp høyre hele vegen. Posten ble enkel, men jeg tapte nok en del tid her.
4-5: Slo meg billedlig i trynet, peppet meg opp, løp tighte linjer og var offensiv inn i posten. Ble kvitt HS og Denseln som lå for langt til venstre og fikk en bom. Digg.
5-6: Fine greier. Ett av få gode strekk. Leste litt på langstrekket også, som jeg forsåvidt hadde fått en tjuvkikk på på storskjermen før veksling (takk Max Peter).
6-7: Tappet for selvtillit hadde jeg ikke tro på at jeg skulle klare å gjennomføre bra rett på, så da ble høyre et godt alternativ, syntes jeg. Gjennomfører bra til halvvegs, men så blir jeg plutselig svimmel igjen, og alt blir en jobb. Skjener ut høyre, men skjønner etter hver gang jeg er lost ganske fort hvor jeg er. Etter det siste åpne området, og innover slepet, blir jeg veldig fort usikker. Ved de to avlange kollene midt i dalen skjønner jeg ikke bæret. De er høye og bratte, og jeg tror at jeg er på veg altfor langt høyre igjen. Fortsetter nølende bortover, og når jeg kommer til enden av kollen jeg løper langs aner jeg at jeg må være rett likevel. Får bekreftelse med kollen rett etterpå, og deretter med høydepunktet. Postene ble tatt usedvanlig trygt og kontant. At det er mulig å være så lost på strekket, men likevel finne posten, er et til nå uløst mysterium.
7-8: Klapser meg selv billedlig i trynet for andre gang. Går bra på over sadelen og nedover mot sletta. Følger det gule rundt (og ikke gjennom som ruta sier), her går det (relativt) fort. Klatrer bra og finner posten også bra. Så greit, da.
8-9: Gjør det jeg behøver for å skjønne tegninga bortover småkoller, søkk og skrenter. Spikrer posten, men det går sikkert sakte.
9-10: Gjør det samme som til 9. Leser små detaljer, er smidig og snarrådig, wow, bra orientering, deilig.
10-11: Gjør nok en gang det som trengs. Stopper litt på kanten fordi jeg ikke skjønner hva som er hva, men plutselig ser jeg posten istedenfor å trenge å skjønne kartet. Se det, får betalt for riktig oppførsel. Som en hund blir jeg dressert.
11-12: Har en grei følelse her, holder meg oppå selv om det kanskje er marginalt raskere ved siden av. Tryner så det ljomer i ura ned mot posten. Slår låret. GPS'en detter ut av selen, og jeg vipper den galant ut av ermet. Stempler rett etter at jeg har ropt til postmannskapet at "tappat GPS'en! Den ligger rett der! *peker*".
12-13: Behersker både retningsløping, kartlesing og fartstilpasning. Posten kommer akkurat der jeg ønsker og forventer. Er på veg ut ur dimman.
13-14: 1, 2, 3, på det fjortende skal det skje. Tar et fint vegvalg, er på veg til å fullføre fint også. Etter å ha forlatt kraftledningen mister jeg imidlertid all hjernekraft, klarer ikke å løpe en eneste meter rett frem, treffer på alt av busker og kratt. Skjønner enda ikke hva som har skjedd, annet enn at jeg har lagt kompasset i lomma og drust på. En teori er at når jeg tror at jeg går mellom gul kolle med skrent og høydepunkt, så går jeg virkelig opp mellom to skrenter, 90 grader i feil retning. Det eneste som da i så fall stemmer er at jeg får en kolle med skrent på på høyre hånd. Alt annet er feil, uten at jeg oppdager det. En annen teori er at ruta er litt unøyaktig, at jeg kommer ned bakken til stien, før jeg mister det helt. Men jeg holder en liten knapp på teori nr1. Når jeg da kommer ned bakken og skal treffe stien, så treffer jeg et tråkk. OK, så skal jeg følge stien (i virkeligheten tråkket) litt til venstre da. Det går et annet tråkk opp søkket nordvest, og jeg føler dermed at jeg kutter svingen på stien. Effektivt! Kommer inn på "stien" igjen, og skal følge den langs en bekk med no kolle og skrent greier på venstre hånd. At bekken jeg skulle krysse aldri kom brydde jeg meg tydeligvis ikke noe om. Ting stemmer! Det åpner seg opp en slette på høyre hånd med litt grøfter, og jeg skal på ny kutte stisvingen - så går det opp et lys! Retningen kan jeg umulig ha sjekket enda, jeg orienterer kartet mot høydedraget jeg har til venstre for meg. Men farian så mange grøfter det var her da! Jeg får det heller ikke helt til å stemme med det jeg ser framfor meg. Så tar jeg en titt på kompasset, og hjertet faller ned i magen. Jogger litt bortover, går tilbake i tid og gransker muligheter, og finner relativt fort ut hvor jeg er. Imponerende fort, spør du meg, tatt i betraktning at jeg 10sek tidligere løp nordøst istedenfor sørøst. For tredje gang slår jeg meg billedlig i trynet, denne gangen ikke bare for å skjerpe meg, men også for å ikke miste det helt. Inngangen til posten blir bra, og jeg tar også posten på en forbilledlig måte. Jøss! HS kommer inn fra høyre og strør salt i såret. Tapte drøye 2min på fadesen, og startet å tape alvorlig med tid allerede da jeg forlot kraftledningen. Løpet var definitivt ødelagt, men stafetten levde fortsatt, så det var ingen problem å motivere seg for en god avslutning.
14-15: Kartet var ødelagt etter myra til 3., men jeg hadde kursen og antydninger til en rygg på høyre hånd. Fikk posten heldigvis bra.
15-16: Absolutt en venstrepost, og var nervøs da jeg klatret opp skrenten til platået. Var nøye med retningen, fikk tidlig den store skrenten i ringen midt i mot, og sukket lettet. Posten var plukket før jeg så den.
16-17: Gjorde som i postplukken tidligere. Stort sett det riktige. Klatret opp på kollen i ringkanten til post I, som var veldig stor. Typisk for hele løpet var vel at jeg aldri kunne forutse hvor store ting var, og da blir det veldig utfordrende. Posten var H og ble plukket som bær på et strå.
17-18: Vurderte faktisk høyre her, men tok venstre da det så best ut. Søkket var steinete. HS-kisen hang på, litt irriterende, for følte at jeg hadde mye bedre fart enn ham tidligere i løpet, og nå syntes jeg beina mine kjentes bedre ut enn da. Har "kontroll" med de to høydepunktene som er inntil streken som går til post I. Så tetner skogen litt til, har fortsatt søkket på venstre hånd, føler jeg, men mister kontakt med detaljene. Går over en slags kant og vil se søkket som kommer inn fra høyre, men gjør ikke det. Ser folk stemple på steinen (post I) uten å skjønne at det er steinen. Ser ut som om jeg tar meg inn på den gule kollen, men det er ikke sant. Sannheten er at jeg finner ut at jeg hvertfall må søke ut til kanten, at jeg ikke kan stå innpå kollen å loke, og så dumper jeg ned i posten. Beleilig.
18-19: Tar igjen HS-kisen som hadde post I ved stien. Han søker inn mot ryggen min. Lar meg ikke stresse denne gangen. Er nøye med kursen fra kanten av skrenten, får nok en gang ikke detaljene til å stemme, men en bra kurs er jo aldri dumt.
19-20: Synes vegen ser bænkers ut, mulig at venstre er raskere med bra gjennomføring, men vi vet jo alle hvor vanskelig det er. Dunker på på grov kurs ut til vegen, noe jeg en gang var veldig god på men tilsynelatende har glemt, og lykkes til en forandring. Dunker på på vegen. HS henger på. Tar av litt for sent. Ville muligens ta av tidligere, men det var et ulovlig/skravert område i ura der som ikke vises på GPS-kartet. Klatrer en skikkelig skrent, som bare viser seg å være en kurve. Caller bluffen denne gangen. Holder på å gå glipp av glipen jeg vil opp mellom skrentene, men er rask når jeg skjønner det. HS drar rundt høyre. Blir skjerpet. Er trygg og selvsikker inn mot posten. Makan til schizofren løping har jeg sjeldent vært borti.
20-21: Er på hugget med HS i helene. Retningen er bra og jeg finner den utydelige stien i søkket. Fortsetter rett frem og leser kurvene på høydepartiet. Ting skjer, jeg nailer posten samtidig som jeg trykker på.
21-22: Behersker nok en gang grov kurs. Løper på. HS blir borte, muligens i gaflingen på 21. Er lettet når jeg ser at det ikke er noen vanskelige poster igjen.
22-21: Klarte å kutte gjennom på slutten, godt hjulpet av tråkk.
21-M: Tyngste spurten.

Megaskuffa i mål. Forventer å ha løpt ned flere plasser. Blir trøstet av at jeg har holdt plassen og løpt fra Jo og Elias, men de har ikke hatt noen gode løp heller. Det skulle nok holdt hardt til topp10, og jeg satt en definitiv spiker i kista med mitt løp, og det gjør vondt. Når sant skal sies hadde jeg nok ikke vært mer enn 4 min raskere med et godt løp, tatt dagsformen i betraktning, og da hadde det muligens ikke holdt uansett. Jeg tok riktig kart, jeg stemplet på alle postene og løpet var ikke katastrofalt. Jeg gleder meg over 13.-plass totalt, det er respektabelt, og når mitt løp er av de dårligste i laget er vi godt fornøyde. Next up Jukola, frem til dess har jeg en jobb å gjøre.