ABOM long (2019-01-26)

En lang og eventful dag i skogen. Bra løping, dårlig løping, bomming og krampe ut av 6. post. Brøt og gikk for å vaske meg i elva før jeg tuslet videre for å ta noen poster mens jeg først var ute. Innover mot 7. post kom Olav med Gustav på hjul, og da slo det meg at jeg ikke kunne huske å ha løpt sammen med Olav i skogen noen gang. Så da hang jeg meg på i tilfelle krampa var borte. Den kom nesten tilbake for fullt ned mot 8., men oppover mot 9. og 10. ble den helt borte. Fortsatte trynebonanzaen jeg hadde innledet med og begynte å blø neseblod ut av 10. Dagen nærmet seg komplett. Etter å ha ropt "løypa" og fått Kvaal ut av sporet kunne jeg tette luka som hadde oppstått til Olav og Gustav i løpet av strabasene. Heldigvis hadde Olav løpt over stien uten å se den (eller noe i den dur), så da kom jeg opp igjen i rygg før vi krysset bekken. Hva de lilla kryssene skulle bety tenkte jeg ikke nevneverdig over annet enn at Olav kjøper egen OCAD-lisens og sikkert har koll på normer og regler. Hadde glede av å synes at tempoet var behagelig, men gleden var kortvarig da jeg sparket i en pinne som satt seg fast mellom to tær. Dermed ble det litt kriging og lite (enda mindre) kartlesing enn før. På 15. tok vi igjen en hel hurv med løpere og det hele begynte å minne om långa natten, bare at det var dag og tornekratt istedenfor natt og mose. Nå har vel jeg aldri løpt långa natten, så jeg vet ikke hva jeg prater om, men det minnet i alle fall om slik jeg har sett for meg at långa natten utspiller seg. Én i front løper hardt og bra, mens resten av oss kriger om plasseringer i frykt for at løperen foran deg skal gi luke og droppe både deg og seg selv. Mot 17. så jeg en mulighet til å ta et eget vegvalg, håpet kanskje at de andre skulle sette seg litt fast, og så var jeg lei av långa-opplegget. Det endte jo som det måtte ende, med postbom og skjegget i buksesmekken. Vegvalget var ellers helt OK tror jeg, men ikke noe raskere enn rett på. Holdt trøkket oppe et par poster til, og tror farten var helt OK på egenhånd også. Deretter stoppet jeg og fikk ut pinnen av skoen. Nå var jeg kommet såpass langt at jeg likegodt kunne fullføre løypa. Hjernedødt, håpende og måpende i lia nedover til 20. Deretter var dagen nesten over. Klarte å nyte de siste postene, samt glede meg over at jeg tok rotta på de som lusket rundt meg ved 20. post. Er motivert for en annen orienteringsopplevelse på morgendagens mellomdistanse, enn hva denne langdistansen endte opp med å bli.