NM mellom finale (15-09-2018)

Hadde et lite håp om edelt metall etter gårsdagens gode kvallik, men kroppen sa takk for seg under oppvarming. Har problemer med å bøye overkroppen fremover og å ta lange klyv med venstrebeinet, og da går det treigt i skogen. Prøver å ikke bli for omstendelig likevel, holde humøret oppe og glede meg over å starte sist på en NM-distanse.

Starten er skummel, men synes jeg åpner bra. Bortover til 7. merker jeg for alvor at farten er lav. Klarer å ignorere det. Er nr 17 på passering etter å ha tapt jevnt, 1.23 bak Nordberg, men under et minutt bak vinner PaSir. Senior-Vister'n avskriver meg totalt, med rette, og sekunderingen er en tung beskjed å få etter at man har klamret seg til et syltynt håp om at teknisk god løping kan gi et godt resultat selv om kroppen er et vrak. Klarer heldigvis å bli forbannet på Sigmund fremfor å resignere helt.

Heldigvis (2) er det ikke flere sekunderingsmuligheter, for jeg fortsetter i tralten jeg innledet med. Det er artig orientering i et nydelig terreng, men det er null nytelse å spore - kun lengsel etter å bli ferdig. Viser snev av le caractère og kjemper meg inn til adelspoeng, noe jeg er veldig fornøyd med, selv om dagen var en skuffelse fra start til slutt.