WC Kongsberg Longdist (08-06-2014)

Heftig langdistanse i tung lyng. Formen har vært stigende utover våren, og jeg var spent på om den fortsatt var bra etter en god testløpsuke. Etter gode tilbakemeldinger på gårsdagens mellom, som for min del var det viktigste løpet ila helgen, kunne jeg senke skuldrene og fokusere på å nyte langdistansen. Har etter hvert blitt flink til å orientere grovt med høy fart, og trives med det. Mellomdistansen hadde gitt god selvtillit, akkurat som på testløpene, og jeg følte at det kunne bli en bra dag. God stemning på veg til arena og videre til karantenesone. Det er seriøse greier, men slapper av bra likevel.

Etter 5-10min halvhard oppvarming følte jeg meg ganske klar. Det ble nok noe mindre enn planlagt, men med varmt vær og 10min oppropstid synes jeg det kjentes ganske så perfekt. Nervene begynte heldigvis å melde seg rett før opprop, og derfra og til start var det en blanding av kjipt og godt. Akkurat som det pleier å være. Skulle ikke være redd for å lese mye kart for å finne de gode traséene, men heller ikke redd for å slippe kartet og bare mate på, dersom ruta var klar. Planla å åpne som om løpet var 75min langt, og med det blir det ofte en åpning med opplegg for sprekk etter 60min. Det funket på testløpet, og jeg håpet det skulle funke i dag også.

Føler meg ikke klar når startskuddet går, men finner ut at jeg bare må plukke opp kartet og begynne med oppgavene. I starten ser det veldig greit ut, og jeg gleder meg. Her må det nok gis litt gass, tenker jeg også, og gir dermed gass. Det blir en blanding av vanskelig og lett, noe som kjennes ut som en bra mix. Da er sikkert farten grei. På 3.post er jeg nr 6, 12 sek bak. Sjeldent bra åpning.

Prøver å lese en del på 4.strekket i bakken opp til 3. Vil gå en slags høyresving. Sistehalvdel av strekket blir på denne måten ganske så tilfredsstillende. Løper altfor head over heels i starten, går i stup, starter på feil veg rundt stupet, for så å ombestemme meg til den riktige vegen. Tenker at jeg er sterk og skal "power through" gjennom det mindre tilfredsstillende området frem til høyspenten, men det blir for stygt og for tungt, og taper minuttet på hele sulamitten. Det går fryktelig tungt i oppoverbakke, og jeg må overse kroppens ønske om å gå over til gange. Motivasjonen er middels, men jeg trives bedre så fort det blir flatt. Postflagget gjør meg også i bedre humør, men jeg kjenner meg tung og tenker at enten så løper jeg alt jeg har helt til mål, eller så må jeg bryte før neste langstrekk. Med andre ord gikk alt etter planen.

5. og 6. går skikkelig bra. Ikke så fort, for er fortsatt i bakrus etter 4.strekket, men skikkelig bra. Inn i 7. er jeg for første gang i løpet litt usikker, men følger intuisjonen og får straks en bekreftelse på at jeg er rett (bekken). Mot 8. blir jeg mer på hugget igjen. Gleder meg til drikke på veg til 9. Hilser på Heggis som er drikkemann, tar først et krus med sportsdrikk, så en slurk vann og resten av koppen i nakken. Leser kart mens jeg drikker, tenker at jeg ikke skal gå i samme fella som på Midtnorsk, der jeg tapte mye til sistepost ved å ikke løpe rundt en bratt kolle. Driter i det jeg tenker og begynner likevel på bakken. Det kjennes bra. Leser på langstrekket mens jeg går. På toppen er jeg overrasket over hvor lett det gikk, men ser at jeg taper godt og vel halvminuttet på strekket. Det går som kjent lett når man går, og ikke løper. Vegvalget til 10. ble i alle fall klart. Ingen tunge bakker og ingen stup. Gjennomfører så godt som perfekt. Ikke nødvendigvis det perfekte vegvalg, men er likevel svært fornøyd med strekket i ettertid. 11 sekunder bak bestemann på et snaut kvarters løping, blir glad av mindre. Totalt 3min bak Kratov som leder, helt etter skjema dersom jeg skal klare målet om å ikke tape mer enn 30sek/km.

På 10. post tar jeg igjen Asikainen, som startet 3min før. Jeg er i et godt driv, men blir likevel glad av å se han. Uten muligheter for sekundering er det fint med alle slags bekreftelser på at det ikke går dårlig. Herfra og til 14.post går det silkemykt, eller "enkelt" om Hansi skulle beskrevet det. Synes likevel det krevde en del, og er fornøyd med å gå såpass bra som jeg gjorde, i en fase av løpet der kroppen virkelig begynner å klage.

15: Skimter sveitserAndreas ut av 14.post, og blir gira på å løpe han inn. Rett etter det blir jeg fryktelig usikker på om jeg faktisk stemplet på 14., etter å ha begått den største synden en o-løper noen sinne kan begå i forbindelse med drikking - å drikke før stempling. Mener å huske lyden av brikken som forlater bukken, og unngår såvidt å snu og stemple på nytt. Orienterer bra, og er først på posten. Vegvalget til 16. er klart for lenge siden, og jeg er klar for å løpe fra Andreas.
16: Bykser ut av posten, i håp om å løpe bra. Dæven nå går det ganske greit, tenker jeg. Så begynner jeg på bakken opp til vegen, og jeg tenker at jeg kanskje skal nøye meg med å henge på Andreas til mål. Vil vel slå han med en del likevel, og det er vel ikke så verst. "Jeg hadde kvallet på det Sveitsiske worldcup-laget". Setningen går et par ganger i hodet. Ser at jeg får luke, og tenker at jeg hadde kvallet med grei margin. Mister stien et øyeblikk, men berger ganske greit. Frem til bakken opp til posten gikk det skikkelig bra, og jeg tror ikke det var noen som løp noe særlig fortere. Chillern greit med det. Så traff bakken meg, som Amors pil rett i hjertet. Mo i hjernen og totalt bankebiff i beina. Rask gange gikk etter hvert over til treg gange. Først rett oppover, så i sikksakk. Kikker bak meg og ser sveitser'n kommer i sveitserklyv. Tenker at han sikkert har det like vondt, og at jeg skal knekke han så fort det flater ut på toppen. Posten sitter som bolt i gjenger.
17: Vanskelig post. Fornøyd med gjennomføring. Det går ikke fort, men det er bra greier. Bra saker. På toppen møter jeg feltets Japaner som er på veg i motsatt retning. Virker som han skjønner tegninga og følger etter.
18: Synes det er vanskelig her også. Ut av 17. ser jeg Japaneren finne posten. Nå må jeg bare finne min. Er allerede gjennom stålet, på veg ned gjennom kjelleren og straks nede i helvete. Posten blir funnet. Nå er det ikke langt hjem.
19: Finner kun dårlige traséer ut til vegen og drikke. Vondt i knærne, faller forover ned en skrent, foten henger fast, og krampen hugger tak i den ene lysken. Shit, dæven, nå er jeg gåen. Drikker på drikkepost. Vet ikke hvorfor. Finner en fin hylle under stupene og nydelig inngang i posten. Digg!!
20: Dagens eneste postbom. Tar igjen Florian på strekket. Prøver å være offensiv, og vil ikke legge meg bak. Går ut på nesa, men ser ingen høydepunkt. Ei heller poster. Drar litt forbi, men snur meg da jeg ikke finner posten der heller. Snur meg igjen og ser at Florian stempler.
21: Enkelt, som Hansi ville sagt. Men likevel dagens vanskeligste post. Nailer den og er skikkelig fornøyd.
M: Krysser målstreken og kaster meg hverken ned på bakken eller klager med grimaser. Skjer, ikke sliten? Helt gåen, langt nede i helvete og aldri vært gladere.