O-Ringen Höga Kusten 5e etp. (2018-07-27)

Skuffet og lite inspirert etter en middels uke prestasjonsmessig. Gruet meg til eventuelle spurtoppgjør og var på nippet til å droppe hele greia. Målet om topp 10 virket fjernt selv om jeg lå som nr. 11 før start, 47 sekunder bak Kalered på 10. plass. Foran var go'e gutter, bak kom go'e gutter, og jeg anså mulighetene for å klokke inn på samme plassering som i 2016 (13. plass) som større en for noe annet utfall. Kom meg heldigvis til start, det var tross alt en lang biltur hjem som skulle tilbringes i eget selskap, og jeg ville nødig være sammen med meg selv dersom jeg hadde brutt etter 4 av 5 etapper.

Oppvarming gikk som ventet utrolig tungt. Prøvde å få opp litt fart, men stod mest og nippet til et vannglass og kikket rundt på andre løpere. Når man er nervøs kjennes det nesten ut som om kroppen varmer opp seg selv, selv om man står i ro, og jeg stod kanskje og håpet at det var noe i det. Spilte gjennom en del ulike scenarioer i hodet, snakket til meg selv og minnet meg på samtalen jeg hadde hatt med Olle B dagen i forvegen: Alle gruer seg til spurten, ingen har pigge bein, en spurt sitter først og fremst i hodet. Jeg innså jo at jeg langt på veg hadde gitt opp en spurt, lenge før starten hadde gått. På en måte tror jeg at det er like bra som å prøve å lure seg selv, dvs. å ikke lykkes med løynen. Jeg anerkjente fakta: Jeg er dårlig, jeg taper spurten. Dermed skred jeg til verket med garanti for å oppnå forventningene - eller bedre. Det ga meg en viss trygghet.

Jeg er dårlig, derfor må jeg ta meg tid. Blir usikker innover mot førstepost, etter stien. Lister meg litt inntil jeg får tatt meg inn, og finner posten uten problemer. Så får jeg plutselig øye på Olle Kalered. Faen heller, nå blir det spurt om 10. plassen. Den har jeg imidlertid fastslått at jeg taper, allerede før start, så jeg lar meg ikke stresse nevneverdig. Jeg blir imidlertid skjerpet og bestemmer meg for at jeg skal ligge foran å dra. Løper ganske fort og bra tom. 8. post. Olle ligger fint i rygg. Oppover til 9. begynner jeg å bli veldig sliten og Olle gir uttrykk for at han ikke synes at det går så veldig fort, blant annet ved å komme opp på siden. Inn mot posten går han imidlertid fint inn i tilhengeren igjen. Belønningssenteret i hjernen fyres opp og jeg er han gamle traver'n som bryr seg aller mest om stil og utførelse fremfor resulatet - patetisk og romantisk på samme tid. Burde nok gått venstre her, men synes at inngangen ble vanskelig den vegen. 10. plukkes også fint. Jeg tror vi passerte Anton og Vetle i området rundt 10. post. Heldigvis usett. 11. og 12. er røddig opplegg. I skogen tror jeg fortsatt det er meg mot Olle i kampen om 10. plass. Vi (jeg - bitter gammel traver) har løpt veldig bra så langt, ukas beste lévérance. Ligger 56 sek bak Magne på 12. post (etappemessig). Det kan nevnes at han startet løpet med å bomme, selv om det sjelden lønner seg. Innover mot 13. post drar jeg litt skeivt, og jeg tror Olle prøver å ta en litt annen variant inn i posten (chapeau for initiativet). Jeg får imidlertid posten bra og gønner på mot 14. i håp om å slippe løs. Har luke, men hører det spraker og knaker i skogen ikke altfor langt bak meg. Satser friskt gjennom det gamle hogstfeltet, drømmer om at Olle satser på ryggen og bommer på posten, men han har trøkk i beina og kommer i rygg før han får anledning til å bomme. Farta er imidlertid fortsatt høy og vi suser gjennom 15. og 16. Deretter kommer bommen. Dårlig retning, angst for kurver, svimmelhet og stahet. Klarer ikke å tenke klart selv om posten ikke kommer når den burde. Fortsetter helt til stien. Olle er rask med å snu og plutselig er det jeg som jager rygg. På veg inn i ringen ser vi William forlate posten. Vi hadde passert ham et sted rundt 15. post, en post flere brukte lang tid på. Olle gønner opp i den nye ryggen og jeg ligger på sladden noe så inni granskauen. Jeg er dårlig, jeg taper spurten, men jeg disker like gjerne opp med en beste strekktid til 18. og løper inn William med 15 sekunder. Det henger jo ikke på greip. Har kontakt på veg til 19., men ut av posten sparker gutta i gang en langspurt og jeg får betale saftig for spurten til 18. Taper nesten 20 sekunder til 20. med 8. beste tid. William og Olle har beste og nest beste. Lei seg. Gutta har kick. Innser nederlaget og forventer å komme inn til 11. plass. På veg mot 21. hører jeg imidlertid at Filip Dahlgren er på veg inn til 6. med William ikke langt bak. Lynrask hoderegning gir meg da en 8. plass. Pas mal!

Jeg tapte spurten, men jeg var ikke så fryktelig dårlig, og jeg mener selv at jeg ikke ga opp på slutten selv om innstillingen før start var utrolig defensiv. Bommen er bitter, for uten den skulle vi holdt unna for William, men Olle hadde det nok blitt vanskelig å bli kvitt om han ikke hadde gjort noe dumt på egenhånd. Resultatene i linken er etappetider, litt fordi det er gøy med splits og litt fordi jeg er på toppen av lista. Mange av de store gutta gjorde skikkelig dårlige løp, og det skal jeg passe på å si til meg selv neste gang jeg føler meg underlegen.