Midtnorsk Lang (2013-08-24)

Starter usikkert og føler ikke jeg får tak på så mye til de to første postene. Tar 1. på feelingen og skimter den store steinen NØ i inngangen til 2. post. Fornøyd med å finne postene. Kommer bedre igang på veg til 3., og gjør et bra strekk bortsett fra at jeg står litt stille i ringen uten å se skjermen. Kommer så inn i en bedre periode der 4., 5. og 6. blir tatt uten mye usikkerhet. 7. synes jeg er et vanskelig strekk, og er sjelden veldig sikker. Nøler mye inn i posten, men ser søkk og nese (med liten kolle) på nedsiden av posten og skjønner at jeg er rett. Fikk ikke med meg noen av detaljene jeg hadde tenkt på veg inn i posten.

Etter en noe ruskete start begynte det fra 7. å gå bedre. Har nesten tatt igjen Hansi og er ganske fornøyd med det. Klatrer overraskende bra til 8. og har bestestrekk med 8 sek. Løper som planlagt til 9., men kunne nok ligget litt lavere og sluppet høyde. Har Hansi hakk i hel og jeg føler vi koster bra på nedover til 10. Tar det piano inn i posten og spikrer, men kunne nok løpt rettere på strekket. 11. posten blir på en magisk måte utrolig enkel, skjønner kartet og føler at posten er spikret halvvegs på strekket. Nå har jeg virkelig godfølelsen og selvtilliten er høy. På veg mot 12. ser jeg en blå drakt, og tenker at "det kan vel ikke være Kvaal?". Øystein hadde startet 4min foran og jeg hadde aldri noe reelt håp om å ta han igjen. Posten tas lekende lett og ved stempling er vi sammen. Hansi får en sleiv og er to indre og vekk me'n. 13. går i samme tralten - raskt og sikkert.

Til 14. begynner kjøret. Øystein legger seg litt ut høyre, jeg vil rett på men lar meg påvirke. Öen-ØKØ koster bra på, og jeg antar at han vil rundt på stien. Jeg dreier mer mot høyre og mitt opprinnelige vegvalg, men holder et bra trykk i frykt for at jeg skal tape mye til rundt-vegvalget. Orienterer så grovt at når jeg kommer ut på vegen så tror jeg at jeg er på traktorvegen, og løper nedover for å komme til den ordentlige vegen. Ganske dumt gjort, og jeg finner det ut altfor sent. Sier hei til Bjørn som løper mot 21. og drar av over hogsfeltet. Taper nok en del på dette, men ganske så snart kommer ØKØ etter meg over hogsten - en trøst dog av typen mager. Har et godt driv gjennom skogen, og ligger foran Øystein til 15., 16. og 17.

Begynner virkelig å kjenne kjøret og er ikke veldig fornøyd da jeg kikker på resten av løypa ut av 17. post. Har bare løpt i 40min, men det kjennes ut som om det var en time. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg ikke skulle respektere distansen, og foreløpig gikk alt etter planen. Merket at ØKØ var i ferd med å slippe, slo til med bestetid til 18. og tenkte at uansett om dette brister eller bærer så er det DIGG! Sanseapparatet er på maks mens kroppen er på rødt - lykkens simpleste oppskrift! Så lenge det går nedover... Kjemper godt gjennom 19., 20. og 21. Ståle løper fra meg på vegen, men det er greit. I skogen tar det ikke lang tid før vi er sammen igjen. Klarer såvidt å holde meg løpende opp til stien mot 22. Med Ståle på slep kan jeg vel ikke begynne å gå. Synes posten ser dødsvanskelig ut. Bestemmer meg for å ta høyde i starten for å evt. bli fanget opp av sti og steiner hvis jeg er for høyt, eller ta meg inn på... et eller annet som ikke er det. "Føler" meg frem og synes at jeg får tak på kurvene. Tar posten mye lettere enn forventet. 23. er DRØY, men lett.

Til nå har jeg løpt veldig bra. Kunne vært piggere, men teknikken er fin og jeg har løpt fort. Egentlig altfor fort. 23. posten blir tatt halvt i svime. Så sprekker jeg fysisk, mentalt, teknisk og etter hvert spirituelt. Bortover til 24. forventer jeg å krysse en bekk og en sti. Enten så ser jeg ikke bekken og stien, eller så glemmer jeg det igjen, for jeg løper hvertfall og venter på en bekk og en sti helt til jeg krysser bekken bak posten. "Åh endelig kom bekken", tenker jeg, selv om jeg egentlig burde tenkt "Åh nå har jeg løpt minst 3 ganger så langt som jeg burde, så dette er nok en annen bekk enn den jeg venter på". Så ser jeg en stein på andre siden. Jeg tenker at det er steinen omtrent halvvegs på strekket, men glemmer at det også skulle ha vært en sti der. Så leter jeg og finner 25. Bommer tilbake til 24., men finner den effektivt med rask leting. Nå slutter jeg å orientere, 25. blir enkel fordi jeg har vært der før, 26. går OK ved god bruk av ledelinjer. Til 27. har jeg ikke peiling på hva jeg skal gjøre. Løper bortover og håper at jeg ser den, kikker meg veldig mye rundt og det eneste jeg ser er Øystein som nesten er oppe i ryggen igjen. Når jeg kommer til stien bak posten er jeg ikke så veldig overrasket. Ikke så veldig skuffet heller. Vender nesa tilbake igjen, prøver å se etter noe som kan si meg hvor jeg er, men ser det ikke. Finner den vel uansett hvis jeg bare leter litt - og neimen gjorde jeg ikke det. En 2min bom har aldri før kjentes så liten.

Til 28. har jeg flaks når jeg tar meg inn rett før posten. Sammen med Øystein avslutter jeg ganske bra, bortsett fra 30sek til sistepost fordi jeg tror at jeg er sterk og at bakker ikke tar lang tid. Det gjør sykt vondt å bomme, men i 70min var dette et ganske deilig løp! Lærer mye av feilene mot slutten og vet hvordan det ikke skal skje igjen.Holder nesten tetfart og det er bra, men selv med god avslutning hadde Bjørn vært svårslagen.